De fire viktigste måtene å gjøre rede for inventar er den spesifikke identifikasjonen, først inn først ut, siste inn først ut og vektede gjennomsnittmetoder. Som bakgrunn inkluderer lageret råvarer, arbeid i prosess og ferdige varer som et selskap har til rådighet for egne produksjonsprosesser eller for salg til kunder. Beholdning regnes som en eiendel, så regnskapsføreren må konsekvent bruke en gyldig metode for å tildele kostnader til varebeholdningen for å registrere den som en eiendel.
Verdsettelsen av varelager er ikke et mindre problem, fordi regnskapsmetoden som brukes til å lage en verdsettelse, har direkte betydning for kostnadene som er belastet kostnadene for solgte varer i en regnskapsperiode, og derfor for opptjent inntekt. Den grunnleggende formelen for å bestemme kostnaden for solgte varer i en regnskapsperiode er:
Startlager + Kjøp - Sluttlager = Kostnad for solgte varer
Således er kostnaden for solgte varer i stor grad basert på kostnadene som er tilordnet sluttbeholdningen, noe som bringer oss tilbake til regnskapsmetoden som ble brukt til å gjøre det. Det er flere mulige varekostnadsmetoder, som er:
Spesifikk identifikasjonsmetode . Under denne tilnærmingen sporer du separat kostnaden for hver vare i varelageret og belaster den spesifikke kostnaden for en vare til kostnaden for solgte varer når du selger den spesifikke varen som kostnaden er tildelt. Denne tilnærmingen krever en enorm mengde datasporing, så den er bare brukbar for meget høye, unike gjenstander, for eksempel biler eller kunstverk. Det er ikke en levedyktig metode i de fleste andre situasjoner.
Når du kjøper varelager fra leverandører, har prisen en tendens til å endres over tid, så du ender opp med en gruppe av samme vare på lager, men med noen enheter som koster mer enn andre. Når du selger varer fra lager, må du bestemme deg for en policy om du vil belaste varer til kostnaden for solgte varer som antagelig ble kjøpt først, eller kjøpt sist, eller basert på et gjennomsnitt av kostnadene for alle varene på lager. Valget av en policy vil føre til at du bruker enten først inn først ut metode (FIFO), siste inn først ut metode (LIFO) eller vektet gjennomsnitt metode. Følgende punkter forklarer hvert konsept:
Først inn, først ut metode. Under FIFO-metoden antar du at varer kjøpt først også brukes eller selges først, noe som også betyr at varene som fortsatt er på lager er de nyeste. Denne policyen samsvarer nøye med den faktiske varebevegelsen i de fleste selskaper, og er å foretrekke bare fra et teoretisk perspektiv. I perioder med stigende priser (som er mesteparten av tiden i de fleste økonomier), antar vi at de tidligste kjøpte enhetene er de første som brukes også at de billigste enhetene belastes kostnaden for varer som selges først. Dette betyr at kostnadene for solgte varer har en tendens til å bli lavere, noe som derfor fører til en høyere mengde driftsinntekter, og mer betalt inntektsskatt. Det betyr også at det pleier å være færre lagerlag enn under LIFO-metoden (se neste), siden du kontinuerlig vil bruke opp de eldste lagene.
Sist inn, først ut metode . Under LIFO-metoden antar du at varene du kjøpte sist, selges først, noe som også betyr at varene som fortsatt er på lager er de eldste. Denne policyen følger ikke den naturlige strømmen av lager i de fleste selskaper; faktisk er metoden forbudt under International Financial Reporting Standards. I perioder med stigende priser, antar vi at de siste kjøpte enhetene er de første som brukes, også at kostnadene for solgte varer har en tendens til å være høyere, noe som fører til lavere driftsinntekt og færre inntektsskatt. Det pleier å være flere lagerlag enn under FIFO-metoden, siden de eldste lagene kanskje ikke skylles ut i årevis.
Vektet gjennomsnittlig metode . Under den vektede gjennomsnittmetoden er det bare ett lagerlag, siden kostnadene ved eventuelle nye varekjøp rulles inn i kostnaden for eksisterende lager for å få en ny vektet gjennomsnittlig kostnad, som igjen justeres etter hvert som det blir kjøpt mer lager.
Både FIFO- og LIFO-metodene krever bruk av lagerlag, der du har en separat kostnad for hver klynge av varelager som ble kjøpt til en bestemt pris. Dette krever betydelig sporing i en database, slik at begge metodene fungerer best hvis inventar spores i et datasystem.
