Strømforholdet og hurtigforholdet er begge utformet for å estimere en virksomhets evne til å betale for sine kortsiktige forpliktelser. Forskjellen mellom de to målingene er at hurtigforholdet fokuserer på de mer likvide eiendelene, og gir dermed et bedre bilde av hvor godt en bedrift kan betale sine forpliktelser. Formlene deres er:
Nåværende forhold = (Kontanter + omsettelige verdipapirer + Fordringer + Varelager) ÷ Kortsiktig gjeld
Quick ratio = (Kontanter + Verdipapirer + Fordringer) ÷ Kortsiktig gjeld
Dermed er forskjellen mellom de to forholdene bruken (eller ikke-bruk) av varelageret. Beholdning er et tvilsomt element å inkludere i en analyse av likviditeten i en virksomhet, siden det kan være ganske vanskelig å konvertere til kontanter på kort sikt. Selv om det kan selges innen en rimelig kort periode, er det nå en fordring (hvis den selges på kreditt), og det er derfor en ekstra ventetid til kjøperen betaler fordringen. Derfor er det mer pålitelige målet for kortsiktig likviditet hurtigforholdet. Det eneste unntaket er når en bedrift har en historie med høy lageromsetning (for eksempel en dagligvarebutikk), hvor varelager ikke bare selges raskt, men også hvor det resulterende salget konverteres til kontanter veldig raskt.
Som et eksempel på forskjellen mellom de to forholdene rapporterer en forhandler følgende informasjon:
Kontanter = $ 50.000
Fordringer = $ 250.000
Beholdning = $ 600.000
Kortsiktig gjeld = $ 300.000
Bedriftens nåværende forhold er 3: 1, mens hurtigforholdet er mye mindre 1: 1. I dette tilfellet maskerer tilstedeværelsen av en stor andel av varelageret et relativt lavt likviditetsnivå, noe som kan være en bekymring for en utlåner eller leverandør.
