Et dekningsgrad måler bedriftens evne til å betale gjelden i tide. Dekningsgrad benyttes ofte av kreditorer og långivere, både for deres eksisterende kunder og nye kunder som søker om kreditt. Forholdstallene kan brukes internt, men vanligvis bare når låneavtaler krever at en virksomhet må opprettholde et visst minimumsforhold eller ellers møte en kansellering av lån.
Et dekningsgrad kan gi et smalt fokus på bare muligheten til å betale tilbake renter på et lån (rentedekningsgraden) eller undersøke muligheten til å betale tilbake både renter og planlagte hovedstolbetalinger på et lån (gjeldsservicedekningsgraden). Sistnevnte type måling er å foretrekke, siden den gir den mest detaljerte analysen av om en bedrift kan oppfylle sine gjeldsforpliktelser.
Det er ingen spesiell dekningsmultiple som spesifikt anses som god eller dårlig. Generelt, jo høyere andel, jo bedre er sannsynligheten for at et selskap vil kunne betale gjelden. Hvis et forhold er mindre enn 1: 1, er dette en sterk indikator på forestående betalingsproblemer. Den beste måten å undersøke et dekningsgrad på er å tegne det på en trendlinje over lang tid; hvis trenden er synkende, kan dette være en indikator på fremtidige problemer, selv om forholdet for tiden er høyt nok til å indikere et rimelig likviditetsnivå. Forholdet kan også sammenlignes med samme beregning for konkurrenter, for å se hvordan den målrettede virksomheten opererer i forhold til sine jevnaldrende.
Dekningsgraden bør vurderes sammen med volatiliteten i selskapets kontantstrømmer. Hvis kontantstrømmene svinger mye over tid, kan det hende at selv et høyt dekningsgrad ikke gir en tilstrekkelig indikasjon på betalingsevnen. Omvendt, hvis selskapets kontantstrømmer er ekstremt jevne og pålitelige, kan et mye lavere dekningsgrad fremdeles gi kreditor eller långiver litt tillit til tilbakebetaling.
