Tradisjonell kostnad er fordelingen av fabrikkomkostninger til produkter basert på volumet på forbrukte produksjonsressurser. Under denne metoden brukes overhead vanligvis basert på mengden direkte forbrukte arbeidstimer eller brukte maskintimer. Problemet med tradisjonell kostnad er at fabrikkomkostninger kan være mye høyere enn tildelingsgrunnlaget, slik at en liten endring i volumet av forbrukte ressurser utløser en massiv endring i mengden overhead. Dette er et spesielt vanlig spørsmål i høyautomatiserte produksjonsmiljøer, hvor fabrikkomkostninger er ganske store og direkte arbeidskraft er nær ikke eksisterende.
For eksempel kan en tradisjonell beregningsberegning finne at fabrikkomkostninger skal belastes produkter med en hastighet på $ 500 per direkte arbeidstime, så hvis det er en liten endring i produksjonsprosessen som øker direkte arbeidskraft med en time, vil kostnaden for produktet har nettopp økt med $ 500 i overhead. En så stor endring i anvendt overhead er meningsløst, siden det ikke alltid er et direkte forhold mellom volumet av produksjonsressurser og fabrikkomkostninger.
Aktivitetsbasert kalkulering ble utviklet for å omgå dette problemet med tradisjonell kalkulering, ved hjelp av en mer detaljert analyse av forholdet mellom overheadkostnader og kostnadsdrivere. Mange kostnadsdrivere kan brukes til å skape en mer begrunnet fordeling av overheadkostnader.
Tradisjonell kostnad fungerer fortsatt bra for regnskapsrapportering, hvor det ganske enkelt er ment å bruke overhead på antall produserte enheter for å verdsette sluttbeholdningen. Det er ingen konsekvens fra et ledelsesperspektiv.
